Helt Kongle

Jeg har alltid ønsket meg en homofil venn. En homofil venn som kunne blitt min beste venninne – som kunne vært med meg på shopping, sminket meg og klippet håret mitt (ettersom alle homofile er make-up-artister og frisører) – og som ikke hadde hatt noen baktanker med vennskapet vårt.

Men homofile guttebasser vokser ikke på trær i den lille hjembyen min. De jeg vet om har flyttet til Oslo for å leve med sin legning uten å bli beglodd av gammeldagse bygdefanter. Jeg forstår dem godt.

For et par helger siden var kjæresten min Ingar og jeg på hyttetur med en stor gjeng i Kragerø – og til min store glede skulle Martin og Even være med, et homofilt samboerpar. Lørdag kveld skulle vi på byen, og Even (frisør og make-up artist såklart) tar frem sminkesakene sine etter ønske fra et par jenter. Even styler opp jentene, og spør om det er flere som trenger noe før han pakker sammen sakene sine. Kjæresten min sier spøkefullt at han gjerne skulle prøvd litt mascara på vippene – og som sagt så gjort, de lyse vippene hans er sorte på èn-to-tre.

Lattermusklene får kjørt seg hos samtlige, og Ingar nyter oppmerksomheten – jeg mistenker tidlig at han syns det var ganske ålreit å ha på litt mascara, og rundt midnatt får jeg det bekreftet: “Herregud Probi, jeg ble jo dritsexy med sorte øyevipper!”, hvisker han oppriktig, og jeg kan ikke annet enn å le – selv om en gryende bekymring slår rot i magen…

To uker gikk, og mascara-stuntet var glemt. Inntil denne helgen… Natt til søndag skulle jeg hente min kjære på byen, jeg kommer kjørende og ser ham stå å vente på parkeringsplassen. Jeg stopper bilen, Ingar kommer sjanglende, åpner døra og dumper inn i forsetet med et stort smil om munnen – lykkelig over å ha sluppet unna taxikøen.

Men… Hva i… Jeg stirrer storøyd på gutten ved siden av meg – og.. Ja… Så sannelig… Mascaraen har funnet veien til Ingars vipper i kveld og.

Jeg tar meg sammen og begynner å kjøre, mens jeg forsiktig spør; “Si meg, har du sminket deg i dag?”

Ingar kikker på meg og gliser: “Jajja men! Fikk bomme litt mascara av ei jente på vorspillet!”

Jeg måper, er bare noen centimeter fra å kjøre bilen i grøfta, mens jeg grubler… Jeg har alltid ment at gutter står fritt til å dekke over kviser på lik linje med jenter. Det skulle bare mangle. Ønsker de å bruke mascara er det også helt greit. Men.. Ikke kjæresten min!

Hva gjør jeg nå? Bør jeg gjemme sminken min slik at jeg får ha den i fred?

En ting er i alle fall sikkert… Jeg klarer meg helt fint uten homofile venner som lærer kjæresten min sminketips. Håper faktisk de holder seg i Oslo alle som èn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nyvaskede klær brettes og legges i skapet. Skitne klær i skittentøyskurven. CD’ene legges tilbake i coverene sine etter bruk, bøkene tilbake på plass i bokhylla. Brukte glass i oppvaskmaskinen – og søppel i søppelbøtta.

Sånn er prosedyren hjemme hos meg. Feil. Sånn hadde prosedyren vært hjemme hos meg dersom jeg hadde hørt på og lært av min mor.

Men. Du vet nok hvordan det er. Skapet ditt er fullt av gamle klær som du aldri bruker – som du egentlig skulle kastet for lengst. De nye klærne du har kjøpt det siste halve året, som det ikke er plass til i skapet, ligger litt sånn haugevis. Skitne klær som skulle vært vasket, ligger hultetibulter oppå stolen, under senga – på gulvet.

Gulvet – hvilken farge hadde det egentlig igjen? Jaja. Uvesentlig i verdenssammenheng.

Men altså. Jeg tenkte at siden mange nå har ferie, og regnet pøser ned (særlig her på Østlandet) likevel – og at det i tillegg har meldt dårlig vær en god stund til – kan jeg komme med et tilbud. Et tilbud spesielt til DEG!

Regner med stor pågang og innsatsvilje (derav førstemann-til-mølla-prinsippet) – derfor må du være rask på avtrekkeren!

Min utfordring er såre enkel: Kan du komme og rydde rommet mitt? (Se bilde under) Muligheter for utvidet rengjøring dersom ønskelig. Stue, kjøkken og bad kan trenge en vask – og husveggen som vender mot øst kan trenge et strøk maling.

Siden jeg har litt lite penger grunnet sommerferie, vil betalingen være godt selskap (jeg er ganske omgjengelig) og gratis omvisning i Larvik by.

Som sagt; førstemann til mølla!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvert år stikker den. Hvert år klør det. Hvert år forbanner jeg myggen som foretrekker mitt blod framfor alle andres. Puster jeg ut ekstra deilig Co2? Dunster huden min hot? Anyway; mygg er mygg. Trodde jeg.

De siste femten årene (sånn ca så lenge jeg har kjempet en bevvist kamp mot myggen, før det var det mamma som passet på) har jeg tenkt at myggen kan bekjempes med myggspray, mygglys – og ikke minst det å ha på seg klær. I tillegg kommer myggen sjeldnere når det blåser ute – eller når man holder seg i aktivitet.

Men i år har totusenogsju-myggen virkelig gjort inntrykk på meg. Den er ikke som fjorårets mygg. Faktisk har jeg aldri sett maken.

I går fant jeg fram sykkelen, rettere sagt min søsters sykkel – min henger av en eller annen grunn i taket i garasjen med punkterte dekk og rustent kjede. Jeg satte meg på sykkelen og tråkket avgårde. Den første biten bestod av mange nedoverbakker, noe som er litt av vitsen med å sykle. Etter ca ti minutter kjenner jeg det klør på håndleddet, og sannelig – der begynner konturene av et deilig, ferskt myggestikk å komme til syne. Jeg tenker ikke mer over det – tar det egentlig for gitt at jeg ble stukket da jeg fant fram sykkelen i garasjen.

Men etter nye ti minutter klør det igjen. På et nytt sted; min høyre overarm som er dekket av genserstoff. Jeg bremser ned og stopper, bretter opp genseren og så sannelig; enda et myggestikk svulmer opp.

Jeg er ikke av typen som får små, søte myggestikk; jeg får store, groteske klumper. Og er myggen ekstra heldig og treffer huden ved en knokkel, svulmer jeg opp til det ugjenkjennelige.

Jeg sykler videre – og etter noen meter kjenner jeg noe i nakken. Jeg klasker hånden mot nakkehuden, kikker i håndflaten og ser et kadaver av en giga-mygg sprike med bena.

Hva i huleste…? Myggen stikker i sykkelfart?

Dette var nytt for meg. Hvis det viser seg at stikket jeg fikk på overarmen også ble laget i fart, betyr det at totusenogsju-myggen har noen vanvittige evner. De kan stikke i fart, gjennom klær.

Jeg tar det for gitt at årets myggbestand ikke bryr seg om verken mygglys eller myggspray. Det var vel bare snakk om tid før den ble smartere enn mennesket. Og nå er tiden kommet tror jeg.

Har myggen smasket på deg i år, eller er du ikke deilig nok?

—————————————————————————
OPPDATERT 09.07: Takk til Lisa som sendte meg denne linken… Ehhm… Uff… Flaut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Der gikk jeg helt bananas i overskriften. For det første hater jeg store bokstaver som ROPER, for det andre hater jeg utropstegn som irriterer (!!!!).
Men føler jeg har grunn til å være litt bananas i dag: for det tredje fyller jeg halvveis til femti i morgen den dag – og for det fjerde, som overskriften roper og irriterer - funker ikke karmaen min.

Vi snakker ikke mer om dagen i morgen. Det er ikke noe stas å fylle år lenger, nå tikker klokka mot de tredve; ikke har jeg barn – ikke har jeg planer om å få noen den nærmeste tida heller, selv om jeg sikler på en liten valp (ikke en ungevalp, men en cavalier-valp med fire bein), ikke har jeg voksenjobb enda – nei, som sagt – vi lar den bursdagen ligge.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget om karmaen min, er noe som skjedde nå nylig. Jeg har egentlig ikke tenkt mye på dette med karma før, bare tatt det for gitt at dersom jeg er snill mot andre er andre snille mot meg. Men det er faktisk ikke tilfelle.

For en stund siden skrev jeg om Petter Edderkopp som hjemsøkte mine drømmer. Jeg er altså ikke videre fan av edderkopper, men går ikke helt av skaftet dersom jeg oppdager èn heller. Jeg hyler kanskje høyt et par sekunder, men det er kun fordi jeg skvetter – jeg får gåsehud over hele kroppen, men det er fordi jeg som oftest finner krypdyra i kjelleren – og der er det kaldt og grøssent. Jeg hopper også ofte opp og ned mens jeg hyler og får gåsehud, men det er kun fordi jeg liker å holde meg i form.

Anyway.

En kveld jeg er på vei i seng, oppdager jeg en svær rakker på veggen på soverommet mitt. Jeg og min søster er alene hjemme, og siden jeg skvetter, hyler jeg høyt, siden rommet ligger i kjelleren får jeg gåsehud over hele kroppen, og siden jeg er fan av kveldstrim hopper jeg opp og ned mens jeg rister løs i armer og ben. Søster kommer løpende, hun setter straks i gang med de samme aktivitetene som jeg bedriver, og der hopper vi opp og ned en liten stund, helt til vi skjønner at vi ser dumme ut.

Vanligvis må krypdyr som forviller seg inn på mitt rom – bøte med livet. Jeg finner fram en avis som jeg ruller sammen til verdens beste edderkopp-drapsmaskin, men denne gangen føles det bare ikke riktig… Min søster spør hva som går av meg; "Drep den! Drep den!", jeg kan ikke forklare det, har bare en trang til å la den få leve, bare denne ene gangen – hvilken rett har jeg til å sende stakkaren til edderkopphimmelen en tirsdagskveld, rett etter Frustrerte Fruer, rett etter mørkets frembrudd.

Jeg finner fram en liten kopp, plasserer den over edderkoppen så jeg fanger den inne, skyver en papplate under koppen mens jeg hyler litt sånn for moro skyld da jeg kjenner den kravle rundt på andre siden av pappen. Min søster spør om jeg er gal, om det har tørna for meg – jeg svarer ja, det er mye mulig – for det er fort gjort.
Jeg bærer koppen med edderkoppen (!) ut, slipper den middels store kravleren fri på plenen, i mørket, jeg kan se den kravle avgårde, og jeg føler meg vel.

Er det det som er karma? Jeg redder et krypdyr fra den sikre død – og belønningen er at jeg føler meg vel? Det er i orden for meg. Det er karma.

Men så starter moroa. Dagen etter min heltedåd våkner jeg tidlig – jeg er tørst – og griper etter vannglasset som bestandig står klart på nattbordet.

Men… Hva i huleste… Er alt som det pleier å være her? Ved kun et halvt kikk nærmere, ser jeg at det er fare på ferde…

Noen svømmer på nattbordet mitt!

Det er ikke mulig, tenker jeg, karmaen min, KARMAEN MIN, er dette takken, er dette hva jeg virkelig har fortjent etter å ha unnlatt å drepe, unnlatt å ta en stakkars’ liv – og tro ikke at jeg ikke forstod det, det var deg – den samme edderkoppen som jeg slapp ut kvelden i forveien – var dette din måte å takke meg på, kravle opp i drikkevannet mitt, skremme livsskiten ut av meg?

Karmaen min funker altså ikke. Det finnes ikke karma. Men… For å være på den sikre siden tok jeg vannglasset med ut. Jeg tømte vannet med edderkoppen i, ut på grasset. Men ikke på samme sted som kvelden i forveien. Jeg gikk over til naboen.

Nå havner jeg vel i helvete.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er imot stjeling. Å frarøve andre deres eiendeler eller stjele ting man ikke har betalt for – mener jeg er forkastelig. Da jeg var åtte år gikk jeg på en smell, og gjorde nettopp dette; jeg stjal. Og ja - det var forkastelig.

Året var 1990, og venninna mi og jeg svinset rundt på kjøpesenteret mens mamma handlet mat i dagligvarebutikken – og det var da vi fikk øye på den.

Sprettball-automaten.

Jeg kan faktisk ikke huske å ha hatt lyst på noe så intenst noen gang siden. En sprettball! Guri malla så moro! Også alle de forskjellige fargene! Jeg hadde lyst på en blå! Nei en grønn! Nei en ROSA!

Historien med den lykkelige slutten ville selvsagt beskrevet noe sånt som at vi fisket hver vår tier opp av lomma, puttet dem på automaten og fikk hver vår sprettball. Men vi hadde ikke hver vår tier. Vi var blakke som åtte-åringer.

"La oss glemme de derre sprettballene da", sa venninna mi, "vi ha’kke penger."

Glemme sprettballene? GLEMME sprettballene?! Det var jo klin umulig. En normal åtteåring ville kanskje løpt ivrig avsted for å finne sin mor, med det innøvde dådyrøyne-blikket, spørrende etter ti kroner.

Men ikke denne jenta.

Sprettball-automaten stod plassert utenfor Dressmann. Åtteårings-ergo; Dressmann måtte eie automaten. Jeg puttet på mitt ekstremt depressive ansiktsuttrykk, og subbet nedbrutt inn i butikken og bort til kassa hvor selveste Dressmann stod. (…)

"Hei… Vet du hva…", begynte jeg – etterfulgt av et laaaangt sukk. "Du vet den automaten som står der ute med masse sprettballer oppi?" (Enda et langt sukk)
"Ja?", svarte mannen mildt og kikket ned på meg.

Jeg sukket enda en gang, før jeg fortsatte: "Atte, jeg putta på ti kroner akkurat nå. Åsså kom det ikke en sprettball ut…."

"Neimen huff da? Det er jo ikke rettferdig!", sa mannen, "kom så skal jeg se om jeg kan hjelpe deg."

Jeg fulgte lydig etter Dressmannen, litt uggen i magen, men overraskende lykkelig – ut til venninna mi og sprettball-automaten.

"Så du puttet på en tier her, også kom det ingen ball altså?"

"Mmmmmm", svarte jeg – presset hardt for å få tårene til å piple opp i øynene – men der gikk tydligvis grensa, jeg fikk det i alle fall ikke til.

Den behjelpelige mannen stakk en kulepenn inn i myntåpningen, og jaggu fikk han ikke fisket ut en tier! Den samme tieren puttet han inn igjen – vred rundt, og vips! Der spratt det ut en grønn ball…

"Sånn jenter, nå kan dere leke og kose dere!", sa mannen før han returnerte til butikken. Jeg smilte lurt til venninna mi, før jeg puttet sprettballen  i lomma.

Enda så fornøyd jeg var da jeg lurte til meg sprettballen, skjedde det noe i bilen på vei hjem. Jeg tror fenomenet som rammet meg kaltes samvittighet – dårlig sådan…
Sprettballen brant i alle fall i lomma – og jeg klarte ikke annet enn å putte den i bunnen av en skuff i skrivebordet mitt da jeg kom hjem.

Der tror jeg den ligger enda.

Har du stjålet noe?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I taket rett over senga – min seng – henger den største, hårete edderkoppen jeg noen gang har sett. Bena er enorme, de har minst fire ledd – kroppen er sort, klumpete og hysterisk ekkel. Og store Petter Edderkopp henger ikke i ro. Den er på vei nedover; firer seg mot sengen – min seng – i en enorm fart.

Det tar et helt sekund før jeg forstår hva som er i ferd med å skje. Petter er på vei mot ansiktet mitt, min eneste kroppsdel som stikker utenfor den varme vinterdyna – ubeskyttet og sårbart – med to øyne og fem kroppsåpninger som Petterkopper sikkert elsker å søke tilflukt i.

"Vrææææææl!", roper jeg - min munn, mitt stemmebånd og mine lunger samarbeider om å lage den høyeste lyden i edderkoppens minne, i mitt minne også, og jeg hopper ut av senga i en enorm fart. Jeg river opp døra til stua, der kommer kjæresten min byksende fra sofaen med forskrekkede øyne; "Hva i alle dager det som foregår?", roper han.

"Det er et dyr i taket!", hyler jeg – enda mer forskrekket enn min kjære, før jeg rister nervøst med armene som jeg pleier å gjøre når jeg grøsser med hele kroppen. Kjæresten min kikker på meg; "Et dyr?", spør han, før han gløtter inn mot soverommet som ligger i stummende mørke.

"Ja faktisk! Det er et dyr i taket som ikke ville være i taket lenger, og som var på vei mot ansiktet mitt!"

Jeg merker selv hvor rart det høres ut. Jeg ser tvilen krype fram i min kjæres øyne – for det er vanskelig å skimte edderkopper i stummende mørke uansett hvor mye de er på vei mot ansiktet ditt.. "Ehh, er du helt sikker Christina?", sier kjæresten.

Jeg blir sur, sånn sur man bare kan bli når man selv ikke er sikker på om man har 100% rett – men for all del vil bli trodd, fordi det man har opplevd virker 100% ekte. Jeg begynner å forstå at jeg har sovet et par timer, før Petter plutselig kom snikende.

"Klart jeg er sikker! Herregud, tror du jeg ville hoppet ut av senga og hylt sånn hvis jeg ikke var sikker?"

Kjæresten kikker på meg og smiler. Jeg ser han har lyst til å le, men jeg stirrer latteren i senk. Han slår på lyset på soverommet, sjekker tak og vegger – rister dyner og puter – Petter er borte.

"Huff, jeg finner ikke noe dyr her nå altså, men kanskje du skulle legge deg igjen – også roper du hvis det kommer tilbake?"

Jeg nikker, sier takk, får en klem, og kryper tilbake til senga igjen. Døra lukkes bak meg, og det blir bekkmørkt på rommet. Jeg skjønner at jeg må ha drømt. Jeg skjønner at kjæresten min skjønner at jeg har drømt.

Men hvem hopper hylende ut av senga klokka ett på natta uten gyldig grunn? Ikke jeg hvertfall. Og Petter? Han gjemmer seg. Jeg bare vet det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skal vi reise i tid. Faktisk helt tilbake til forrige århundre. Tilbake til den varme sommerdagen i juli 1988, hvor jeg nettopp hadde fylt seks år – og mamma var høygravid med min lillesøster. Mamma og min ufødte søster hadde i grunnen ingenting med denne sommerdagen å gjøre – jeg klarte faktisk helt fint å vikle meg inn i hendelsene jeg nå skal fortelle om, på egen hånd.

Barndomshjemmet mitt ligger i et boligfelt, hvor vi små har kunnet leke og boltre oss hvor vi måtte ønske. Alt har vært trygt og godt, vi hadde egen lekeplass og det vrimlet av barn nærmest overalt. Jeg fikk stort sett lov til å gjøre det jeg ville, men èn ting var strengt forbudt; nemlig å forlate boligfeltet og gå på gang- og sykkelstien ved riksveien.

Denne varme sommerdagen i 1988 fikk jeg skikkelig lyst til å forlate boligfeltet og gå på gang- og sykkelstien ved riksveien. Jeg trillet fram sykkelen min (rosa såklart, med blomsterkurv på styret), spente fast sykkelhjelmen på hodet (matchende rosa selvsagt), og tråkket i vei bort til min bestevenninne Jeanettes hus. Jeg var riktignok bare seks år gammel, men skjønte allerede da at det ikke lønte seg å være alene om å gjøre noe ulovlig.

Jeanette var en tøffere nøtt å knekke enn jeg hadde regnet med. Riktignok var det enda fire måneder til hun fylte seks år – men hun var fast bestemt på å følge sin mors regler. Det måtte hard overbevisningsteknikk til fra min side, jeg tror det var løftet om en valgfri ispinne på butikken som gjorde utslaget.

Jeanette var med.

Taktikken min var enkel: å sykle som om vi hadde fanden sjæl etter oss ut av boligfeltet. Muligens ville vi tiltrekke oss oppmerksomhet, men ingen kunne stoppe oss når vi syklet fortere enn toget.

Hu hei hvor det gikk. Snart var vi ute av boligfeltet, vi skimtet nærbutikken i det fjerne – vinden suste i ørene, fluer og biller og veps smalt i den rosa sykkelhjelmen, det bruste i blodårene – jeg ville rope høyt av lykke, men da ville jeg fått ei humle i halsen, så jeg holdt munnen lukket mens jeg smilte så bredt jeg kunne med sammenpressede lepper.

Vi passerte nærbutikken, oppover, oppover, oppover bakken – melkesyra brant i lårene, vi var dronninger av gang- og sykkelstien, dronninger av melkesyra, dronninger av regelbrudd!

På toppen av bakken kastet vi fra oss syklene, slang oss ned i grøftekanten, andpustne og fulle av adrenalin. Og der lå vi. Fnisete og oppspilte, lyttet til bilene som raste forbi, visste at vi var altfor langt hjemmefra – og nøt det.

Men så ble magien brutt. Noen ropte på oss.

“Jenter! Hallo! Jenter?”

Vi snudde oss etter lyden, en rød Volvo hadde kjørt inn på en stikkvei ved siden av oss, mannen bak rattet satt med nedrullet vindu og smilte til oss.

“Jenter! Har dere lyst til å se på noe spennende? Jeg har en ekte apekatt i bilen!”

Jeanette og jeg kikket på hverandre. En ape i bilen? Seriøst? En ape? This had to be our lucky day!!

Jeg kom meg på bena i en fart, småløp bort til bilen, fortsatt med den rosa sykkelhjelmen på hodet – jeg husker at mannen så snill ut, ikke så gammel som pappa, men kanskje som storebroren til Adrian i klassen, med sort hår og litt skjegg på haka, fremdeles med det snille smilet om munnen.

“Hei“, sa han vennlig, “hva heter du?”

“Christina“, svarte jeg.

“Det var et pent navn. Hva heter venninna di da? Hvorfor kommer hun ikke bort?”

“Hvor er apen?“, spurte jeg – uttålmodig og apeklar.

“Markus? Han sitter jo her, han“, svarte mannen – og pekte på forsetet ved siden av.

“Særlig! Det der er jo ikke en ekte ape. Det er en lekeape!“, sa jeg snurt – og snudde meg til Jeanette som hadde kommet bort til bilen.

“Nja, apen er kanskje ikke helt ekte, men denne er…“, sa mannen – og det var da vi så det. Mannen satt med tissen sin i handa!

“Vil dere kjenne, jenter? Jeg sitter her og melker…”

Melker? Hvordan var det mulig å melke en tiss? En svær og blå tiss? Fytti rakker’n.

“Kom igjen da, Christina – det er ikke farlig!“, fortsatte volvo-mannen.

“Æsj! Så ekkelt!“, utbrøt Jeanette, “Christina, jeg tror forresten atte vi må hjem nå.”

“Jaja“, sukket mannen, “jeg må uansett komme meg avgårde nå. Ha det fint da, jenter!”

Volvoen ruste avgårde, støvskyen sved i øynene våre, hvordan kunne det være mulig, hvordan kunne vi være så lettlurte – hvordan kunne en helt fremmed mann sitte i bilen sin og smile, og juge oss opp i ansiktet?

Den apen var hvertfall ikke mye ekte!

Det var siste og eneste gangen vi forlot boligfeltet uten lov. Vi bestemte oss for ikke å si noe til noen om vår lille utflukt, men ape-skuffelsen var for stor til at vi klarte å holde løftet.

Mamma ble faktisk mer forferdet over melkingen enn hun ble av apeløgnen. Så forferdet at Jeanette og jeg måtte fortelle alt vi hadde opplevd til onkel politi. Men apemannen var heldigvis som sunket i jorden – og Jeanette og jeg?

Vi fikk husarrest.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er et kjent faktum at landets mange bomringer fremkaller sinne og irritasjon hos mange bilister. Når samferdselsdepartementet nå opplyser at avgiftene muligens vil dobles enkelte steder fra og med neste år, får det mange av oss til å se rødt.

Han jubler.

"Er du klar over hvor mye moro man kan ha i en bomring, eller?", roper Ingar ivrig mens han fekter med armene.

Jeg kikker dumt på ham og fnyser – fyren kan ikke være riktig klok.

"Hallooo! Å kjøre gjennom en bomring er som å være på tivoli!", fortsetter han like entusiastisk, "Det er ikke måte på hvor artig det er, bomringer er billig moro!"

Jeg, som fortsatt ikke skjønner hva han sikter til, stirrer enda mer oppgitt på ham, "hva i huleste er det du mener?"

"Jo nå skal du høre her. Hemmeligheten er å ha massevis av mynter liggende i bilen. Ta for eksempel pengene du får fra flaskepanten - hos meg går de rett i bomring-kassa."

Bomringkasse…? Er moroa rett og slett å kjøre på mynt/coin og kaste ett og ett kronestykke i pengesjakta? Ingar, da… 26 år gammel og fortsatt en smule barnslig..?

"Anyway, du kjører fram til manuell-luka, helst litt sakte sånn at du er sikker på å få en bil bak deg. I luka sier du at du i tillegg til din egen bil, betaler for ham som kommer bak. Så kjører du avgårde – bilen bak deg kommer fram til luka og får beskjed om at bilen foran allerede har betalt avgiften."

Jeg klarer ikke la være å smile, Ingar ser ut som han snakker om en kampsak – han er så ivrig og sprudlende at jeg angrer på at jeg ikke får tatt opp beretningen på film..

"Og da kan du tro moroa begynner! Mannen i bilen bak lurer på hvem pokker det er som kjører bilen foran, og som betalte bomringavgiften sånn uten videre… Er det noen han kjenner? Er det skjult kamera?"

Jeg ser det for meg nå, og klarer ikke holde latteren inne..

"Bilen bak prøver å ta deg igjen, fast bestemt på å finne ut hvem du er… Men du gasser på litt, for det er viktig å holde ham på avstand så lenge du klarer!"

Magekrampa tar meg, jeg ler og ler og ler..

"På disse veiene er det ofte mye trafikk, så mannen bak deg har vanskeligheter med å få tak i deg… Det blir litt som katt og mus i slow motion! Han passer på så han har deg i synsvinkelen til enhver tid – og du passer på så han ikke mister deg…"

Hvordan får man egentlig ideen til å gjøre noe som dette..? Det har aldri falt meg inn å betale for andre enn meg selv og min bil…

"Etter en stund er det greit å kapitulere… Da kan du roe gassen litt, la mannen i bilen bak ta deg igjen. Når han da kjører opp på siden av bilen din – ser du ham inn i øynene, smiler ditt bredeste smil, og hever hånden i en høflig hilsen…
Jeg lover deg! Det er verdt pengene!"

Kanskje dette hadde vært en løsning på protestene samferdselsminister Liv Signe Navarsete kommer til å få i kjølvannet av det nye subsidieringsprinsippet? Å ansette et og annet bomring-fantom rundt om i Norges land, er nok ikke en dum tanke. Tenk bare så mye moro man får for pengene!

————————————————-
Saken fra vg-nett 14.03.2007
————————————————-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

*Del 1 finner du her
*Del 2 finner du her
*Del 3 finner du her

Mina småløper ut av bussen, med Nordmannen sjanglende hakk i hel. På utsiden kommer to politimenn slentrende til – trolig hadde bussjåføren vært smart nok til å tilkalle forsterkninger.

Det blir tilløp til panikk inne i bussen. Folk er målløse, og begynner høylytt å protestere – klare i sin sak på at de nekter å forlate flyplassen i samme buss som Nordmannen.

Men politiet på utsiden tar alt med knusende ro. De snakker et par alvorsord til Nordmannen, småtrøster Mina reiseleder – tenner seg en røyk, før de slentrer videre. Nordmannen kommer inn i bussen igjen, og dumper ned i setet ved siden av meg.

“Nå dreit jeg på draget“, mumler han i min retning.

“Ehhh… Det er vel aldri greit å slå damer…“, stotrer jeg – livredd for reaksjonen hans.

“Ja. Du har helt rett – jeg blingsa litt der.”

På utsiden er det hektisk aktivitet i Minas telefon, og etter en stund kommer en mannlig reiseleder løpende. De småsnakker litt, før de begge kommer inn i bussen – Mina opplyser i mikrofonen at situasjonen er under kontroll, og at Pelle reiseleder skal være med, for å få oss trygt fram til hotellene våre.

Folk kikker nervøst på hverandre, skal vi protestere – eller la det være? Jeg kjenner tyngden av ett stykk hode på min venstre skulder, og registrerer at Nordmannen har sovnet – og tatt seg til rette. Jeg vrir på hodet for å signalisere til de bak at situasjonen kanskje er nettopp slik Mina påstod – under kontroll.

Omsider ruller vi bort fra flyplassen, jeg med en stinkende, snorkende fyllefant på skulderen – men i det minste hadde jeg full oversikt.

Vi ankommer første hotell, og halve bussen forsvinner av. Andre og tredje stopp halverer mengden igjen, på fjerde hotell hopper den siste familien av – og hvem gjenstår da i bussen før siste stopp? Helt riktig; Nordmannen og meg – og kjerringa hans foran.

Siste stopp annonseres, jeg vekker Nordmannen og forklarer at vi er framme ved hotellet. Fantastisk… Hele TRE personer skal altså bo på samme hotell – hvordan er det mulig å være så uheldig?

Heldigvis lå rommet mitt helt i andre enden av der Nordmannen med følge skulle bo.

De første dagene så jeg, utrolig nok, ikke snurten til noen av dem. Ryktene fra resepsjonisten skulle ha det til at det var hektisk utsovningsaktivitet på rommet, og at alle i grunnen var glade for det.

Men Nordmannen skulle snart våkne til liv. Uskyldig nok holdt han seg for det meste i hotellbaren, hvor han sannsynligvis medførte et gigantisk budsjettoverskudd for det lille turisthotellet.

En dag kommer resepsjonisten bort til meg, og lurer på om jeg kan være så snill å hjelpe til litt. Han har problemer med å samtale med Nordmannen, som viser seg å være svært ustødig i engelsk.

Jeg går bort til bordet han sitter ved – og skjønner at Nordmannen ikke husker meg. Han rekker fram hånda si – presenterer seg som Harry Klein – og spør:
“and what your name, Lille du?”

Jeg sier at jeg heter Christina, og at vi har møttes en gang før. Nordmannen biter seg ikke merke i hva jeg sier – og resepsjonisten spør om jeg kan forklare at det ikke er lov å ta med øl-glassene inn på rommet. Vaskedamene hadde funnet over tjue glass under Nordmannens seng, og var ikke videre blide.

Jeg forklarer hva resepsjonisten har prøvd å si, og Nordmannen lover at det aldri skal gjenta seg. I samme slengen lurer han på hvor jeg bor hen i verden. Jeg svarer at jeg bor i Oslo, ikke langt unna Aker Brygge – og Harry Klein lurer på om jeg ikke vil ta en tur til ham en dag. Han bor nemlig heller ikke langt unna Brygga, og har nettopp bygd nytt hus – han jobber nemlig som arkitekt, og har designa hele kåken sin selv. Han sier adressen sin høyt et par ganger, og lurer på om jeg ikke kan skrive den ned – så jeg husker den. Han håper jeg finner ham attraktiv, og at jeg virkelig vil ta turen når vi igjen er hjemme i Tigerstaden. Deretter spør han hvor gammel jeg er – jeg svarer 23 – jaså, sier han da, du ser da meget yngre ut. Nordmannen bestiller seg en ny øl, og jeg tar veska mi og går.

En uke i varmen går fort. Lørdag morgen tusler jeg ned for å spise frokost – og der sitter Nordmannen og kjerringa, på hver sin koffert – ventende på bussen som skal frakte dem til flyplassen. Da hører jeg Nordmannen si til sin kjære:

“Du ser hu som kommer ned trappa nå? Hvis hu kommer bort her, så er det fordi vi snakka sammen i går. Hu heter Kari og vi snakka bare litt sammen om været og sånn. Det skjedde ikke noe asså. Hu er ikke gamle jenta, og har tyrkisk kjærste som heter Rambo eller no sånt, og forresten så bor hu i Oslo også er a ganske hyggelig.”

Jeg klarer ikke la være å trekke på smilebåndet. Jeg heter altså Kari… Tyrkisk kjæreste? Rambo? Latteren bobler innvendig. Jeg klarer ikke dy meg - og setter kursen mot dem mens jeg smiler pent.

“Nå kommer hu, som sagt – det er helt uskyldig at hu kommer! Jeg kjenner a ikke!”, Nordmannen er fortsatt rimelig desperat.

“Hei Harry Klein”, sier jeg mildt, “reiser dere hjem i dag dere, eller?”

“Harry?”, spør kjerringa – og snur seg mot Nordmannen.

“Ehh.. Ehh, ja”, stotrer Nordmannen, “det skal bli godt å komme seg hjem nå. Også tror jeg at jeg klarte å ete no’ gæli i går, for jeg er så innmari kvalm… Jeg hadde ganske kraftig diarè til morran, og jeg kjenner lissom at magan slår krøll..”

“Huff da….”, svarer jeg, “får håpe det går bra. Uansett får dere ha en god reise hjem!”

Da jeg setter kursen mot frokostsalen, priser jeg meg lykkelig over at ferien min ikke er over riktig enda – og at nettopp jeg skulle være så fantastisk heldig å slippe og dele verken bussete eller fly med Nordmannen på turen hjem..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

* Del 1 finner du her
* Del 2 finner du her

Nordmannen dumper ned i setet ved siden av meg, en eim av kvalmende svette får nesekanalene mine til å stenge av, jeg glemmer at jeg må åpne munnen for å få oksygen til lungene, og gisper høyt da jeg nesten kveles.

Jeg tør ikke kikke på ham. Istedet søker jeg etter blikk rundt om i bussen, og får øyekontakt med samtlige. Det lyser sympati. Men hva pokker hjelper det meg.

“Fant du no’n penger på vei inn i bussen?”, spør Nordmannen plutselig. “Penger?”, svarer jeg, “nei – jeg gjorde dessverre ikke det..”
“Faen asså… Den hora jeg reiser sammen med har stjælt dem, det banner jeg på.”
“Ehh, er det kona di?”, spør jeg forsiktig. (Merkelig denne nysgjerrigheten som river oss i blant… Jeg bryr meg ikke, men er sabla interessert i å vite mer om dette paret likevel…)
“Kona mi??! Herregud da. Kan ikke gifte seg med no sånt. Vi har vært sammen noen uker.”

Mannen reiser seg, og sjangler framover i bussen der han finner sin kjære. Og et lurveleven følger. Ettersom bussen venter på en familie som ikke hadde fått bagasjen sin, blir paret bedt om å ta krangelen på utsiden.

Siden jeg sitter langt foran i bussen, får jeg med meg alt som blir sagt på utsiden – samtidig som jeg på grunn av vindusplassen har full oversikt:

“Men herregud da, mann! Jeg har vel for faen ikke tatt penga dine!”
“Nehei? Og hvor har dem tatt veien tru? Seff har’ru bøffa’rem! Og hvem betalte denna reisa? Var det deg kanskje? Nei!”

Latteren sitter løst inne i bussen nå. Alle følger med på hva som utspiller seg på utsiden, men det blir kjapt stille da paret plutselig tramper inn i bussen igjen. De setter seg, utrolig nok, sammen på setet bak bussjåføren. Kranglingen fortsetter – og da dama begynner å grine hysterisk, ser jeg med gru at nordmannen er på vei bakover i bussen. Og riktig; han dumper nok en gang ned ved siden av meg.

“Forbanna grinete førkjekjerring!”

Reiseleder Mina kommer inn i bussen, og forteller samtlige at vi er klare til å forlate flyplassen. Hun henvender seg deretter til nordmannens dame, og poengterer at hun ikke tolererer krangling i bussen underveis, og at de får holde seg langt unna hverandre hele veien.

Da tar situasjonen en helt uant vending.

For bakerst i bussen har en pumpeklump av en pakistaner våknet til liv. Han kommer framover i bussen, stopper ved siden av setet til Nordmannen (og meg) – der han spør om det er problemer.

“Ingen problemer, se til hælvete å hold deg unna!“, snerrer Nordmannen.
“Hva faen sa’rru nå? Ypper’u med meg? Hæ? Hæ?”, spytter Pakistaneren.
“Jeg ypper så mye jeg vil, hold deg unna sa jeg!“, fortsetter Nordmannen, før han reiser seg opp og snur seg mot Pakistaneren.

*bang*

Det hele gikk så fort at jeg ikke rakk å reagere. Plutselig lå Nordmannen som en potetsekk over meg, med en blødende nese forårsaket av en pakistansk knyttneve plantet midt i ansiktet. Pakistaneren står truende over oss.

“Jaj sa du holde deg unna ypping! Du bare fortsette og fortsette!”

Mina reiseleder kommer løpende til, med hektisk rødfarge i ansiktet:

“Hva er det som skjer her? Nå roer dere dere ned! Jeg vil ikke ha noe slåssing i min buss!”

*bang*

Potetsekken min hadde fått stablet seg på bena, klar til å hevne seg på Pakistaneren. Men hans knyttneve havnet i feil ansikt. Mina reiseleder vakler bakover – tar seg til øyet før tårene begynner å renne…

… to be continued…

Avsluttende del 4 – Tyrkertøsa og Avskjeden

Tips oss hvis dette innlegget er upassende