Helt Kongle

I min storhetstid som blogger på vgb, da “alle” kjente “alle” – kom det titt og ofte et innlegg fra denne kanten om fenomenet jeg selv er rammet av; nemlig at alderen ikke stemmer overens med utseendet. “Alle” visste at jeg muligens ser litt ung ut for alderen, og det kom stadig vekk en kommentar med spørsmål om hvor lenge jeg trodde jeg måtte vise legitimasjon, hvor lenge jeg kunne bodd hjemme uten at folk begynte å lure, osv.

Veldig festlig.

Denne måneden kom alders-forvirringen opp igjen. Det er nå snart bare 2 år til jeg kan feire min 30 års dag, så er det nevnt. Jeg var på butikken med min kjære far da vi tilfeldigvis møter på en gammel nabo av pappa – en mann som bodde i nabohuset til  mine besteforeldre da pappa var liten. De har ikke sett hverandre på evigheter, og praten går raskt løst om gamle kjente, helsetilstand og andre trivielle ting man gjerne prater om når det er lenge siden sist. Jeg føler meg litt til overs der jeg står, og snur meg for å finne noen av grønnsakene som står på handlelisten. Det er da jeg hører den gamle naboen si:
“Jeg syns det var så trivelig å se deg igjen, at jeg helt glemte å si hei til kona di!”

Det tar nærmere tre sekunder før det går opp for meg at det er meg han sikter til. Kona til pappa? Pappa som er midt i 50-årene?! I alle dager… Ligner jeg på min 50 år gamle mor, eller tror han simpelthen at pappa har funnet seg en meget yngre hoppe? Jeg snur meg for å se reaksjonen til pappa, han har hektiske roser i kinnene der han gestikulerer at jeg slett ikke er Bente – hans kone, men den eldste datteren.

Den gamle naboen slår seg på lårene der han står, og innrømmer at jeg muligens så ut som jeg var noen år yngre enn min far. Noen år yngre? Nå har jeg slitt med å se ung ut for alderen i snart 15 år, har det endelig snudd – og så til de grader?! Noen år yngre kan jo bety alt fra 35 til 50… Uansett var det en helt ny og merkelig interessant følelse å kjenne på – jeg ser ikke lenger ut som jeg er 20 år!

Så var det tirsdag etter påske, og jeg skulle være med min Farmor til legen på sentralsykehuset. Hun har frikort og kjører gratis taxi, og ettersom det er et stykke hjemmefra og til sykehuset, velger vi å la bilen min stå – og kjører taxi sammen. Det er under denne kjøreturen at jeg aldersmessig blir dratt ned på jorda igjen med et brak. Taxisjåføren er av den pratsomme typen, han er i godt humør og ser ut til å kose seg på jobb. Etter en lengre samtale om været (klassisk), henvender han seg til min farmor:

“Så hyggelig da, Fru NN – at du har et barnebarn som kan være med deg når det trengs? Det er ikke alle som har det, vet du. Og ikke nå om dagen, ungdommen har det jo så travelt!” Sjåføren snur seg mot meg før han fortsetter: “Ja stemmer ikke det da, dere er vel i gang med russefeiringen allerede?”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forleden dag (…) så jeg noe merkelig. Typisk nok skulle jeg se noe merkelig akkurat den dagen jeg hadde glemt kameraet mitt hjemme… Så øyeblikket ble ikke foreviget på noen minnebrikke – men det har festet seg godt til hukommelsen.

Jeg er ute og går en tur i det flotte høstværet, da jeg får øye på en gammel dame et stykke foran meg. En sjanglende gammel dame. Sjangling forbinder jeg med beruselse – det første som slår meg er altså at denne kvinnen må være påvirket av et eller annet. Dette er søndag formiddag, kunne det hende det ble for mye portvin lørdag kveld? Tankene begynner raskt å spinne, og jeg kan ikke annet enn å smile litt for meg selv. Fordommer…

Men så slår det meg at den gamle damen muligens kan være syk – er det noe alvorlig galt? Det er jo tross alt sjeldent man ser sjanglende damer i veikanten på en søndag…

Jeg setter opp farten, og nærmer meg damen for hvert skritt jeg langer ut. Skikkelsen foran meg fortsetter å vingle fra høyre til venstre, tilbake igjen… Mister plutselig noe som plinger i asfalten, stopper brått før hun bøyer seg ned og plukker det opp… Og ferden videre fortsetter. Litt mot venstre… Litt mot høyre…

Jeg har nesten tatt henne igjen nå… Plutselig stikker det til i brystet mitt; hva gjør jeg hvis damen er i alvorlige problemer? Ringer jeg etter ambulanse? Hva om hun har stukket av fra et av byens gamlehjem? Hvem ringer jeg da? Politiet? Huden i nakken min nupper seg – dette ble plutselig litt mer ufyselig enn jeg var forberedt på så tidlig på dagen.

Jeg er nå så nær den gamles rygg at jeg kan strekke ut en hånd og berøre den… “Unnskyld?”, sier jeg høyt.

Ingen reaksjon.

“Hallo?”, prøver jeg igjen, mens jeg legger en hånd på damens skulder. Den gamle damen virvler rundt med oppsperrede øyne; “Gud som du skremte meg!”

“Unnskyld meg, det var ikke meningen å skremme deg!”, sier jeg – og tar meg i å nesten slenge på et “Frue” i slutten av setningen… Hvordan skulle jeg uttrykke bekymringen min på en høflig måte..?

“Er i alt i orden? Jeg syns du gikk litt ustøtt, og ble beykmret….”

Det er da jeg får øye på det… Hva kvinnen holder i hendene sine. Ei heklenål og en haug med garn… Damen går mens hun hekler! Jeg klarer ikke stoppe den befriende latteren som presser seg opp fra magen, via halsen og ut gjennom munnen…

Den gamle damen rødmer lett før hun begynner å le hun også… “Jeg… Jeg hekler! Det er ikke så lett å gå rett samtidig… Helselaget mitt skal ha utlodning i morgen og vi mangler et par premier… Også måtte jeg bare ha litt frisk luft, men av frykt for ikke å bli ferdig måtte jeg ta med meg… Ja, som du ser…” Hun rødmer ikke bare lett lenger…

Vi utveksler enda noen høflighetsfraser før vi sier hadet – og jeg kan ikke annet enn å glede meg over utfallet mens jeg fortsetter på turen min. Hadde jeg gått over streken? Det var vel riktig å bry seg?

Nå sitter jeg og lurer på om jeg skal børste støvet av heklenålen og kanskje hekle litt selv… Kanskje det kunne blitt noen hjemmelagde julegaver i år? Det passer jo en slank lommebok… Eller er hekling fortsatt gammeldags?

Uansett er en ting i alle fall sikkert… Hekletøyet blir i sofakroken!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De fleste har vel prøvd seg som barn; å ringe på en dør for så å stikke av.  Uskyldig, “ulovlig” moro, som fort kan utvikle seg til å bli utrolig nervepirrende… Fenomenet har mange navn, deriblant “ringestikke”, “dingis” og “piggedinge”. Jeg tilhørte den pinglete gruppen av barn, og syns i grunnen denne aktiviteten var litt for skummel…

Jeg begynner å bli en voksen ungdom, og har ikke barn selv, så jeg visste egentlig ikke i hvor sterk grad RingePigging fortsatt praktiseres rundt om i Norges land. Helt til i går…

Plutselig ringer det nemlig på døra. Det ringer så og si ALDRI på døra. Jeg hadde lagt meg for å ta en liten cowboystrekk på soverommet som ligger i 2 etasje rett over utgangsdøra. Vinduet står oppe, og jeg hører plinget etterfølges av løpende skritt – og smilet brer seg i ansiktet mitt. Jeg blir liggende. Dette kjenner jeg så altfor godt igjen!

Det går et par minutter, før jeg hører listende skritt på utsiden av vinduet. Jeg blir liggende å lytte, og helt som forventet; “ding-dong” kimer ringeklokka og igjen etterfulgt av de løpende skrittene.

Nå må jeg faktisk humre høyt. Jeg husker fra barndommen at det var for risikabelt å ringe på flere enn 2 ganger, da var man nesten dømt til å bli tatt på fersken. Jeg ruller ut av senga og lister meg bort til vinduet. Ser selvsagt ingen. Jeg blir stående og kikke ut i hagen noen sekunder, da ei lita jente med briller langt nede på nesa plutselig kommer snikende fram fra garasjen.

Hun lister seg på tå fram til hoveddøra, og ringer sannelig på igjen. Jeg stikker hodet lenger ut av vinduet:

“Hallo?”

“Ehhh, HEI!”, svarer jenta og kikker opp på meg (over brillene) med store øyne. “Jeg håper virkelig ikke at jeg forstyrrer deg altså…”

“Eh, neida“, svarer jeg – en smule forvirret. Det var da svært til høflighet?

“Jo du skjønner…“, fortsetter jenta, “at jeg lurte på om du hadde en sånn…. En sånn….”

En liten tenkepause følger.

“Nei forresten“, sier jenta, “det var ingenting likevel.”

“Men“, mumler jeg, “du kan bare si det altså…?”

“Jamen, jeg saaaa jo at det ikke vaaaaar noe!”, roper jenta litt oppgitt og slår ut med hendene. Også tusler hun bort og oppover veien.

En ting jeg med sikkerhet vet, er at i gamle dager, da jeg var ung – hadde vi verken vært høflige eller prøvd å komme på en eller annen unnskyldning hvis vi hadde blitt tatt på fersken…

Vi hadde løpt som pokker!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

At hørselen svekkes med alderen er et velkjent faktum. Jeg påstår ikke at mine foreldre er gamle, for det er de aldeles ikke, men hørselen, ja den skranter nok litt i perioder...

Mamma stod litt tidligere i dag og hang opp klesvasken i stua, mens pappa og jeg vel egentlig satt på ræva i hver vår sofa. Pappa spør plutselig hvordan det står til med mammas venninne – som hun hadde gått tur med i dag morges.

"Tja, hun har vel hatt det bedre", svarer mamma.

"Huff da", sier pappa, "har det skjedd noe spesielt?"

"Nei… Men hun sover dårlig om natta, og sånt forplanter seg ofte vet du."

"Hun savner kanskje å ha følge?", fortsetter pappa.

Mamma mumler et svar, og jeg ser på pappa, som ser på meg – ingen av oss klarer å tyde svaret som kom. Det blir stille noen minutter – jeg hadde allerede glemt hele saken, men det hadde tydligvis ikke pappa:

"Du, sa jeg noe galt i sta eller?"

"Herregud ja! Du kan da ikke spørre om sånt!",  roper mamma.

Pappa og jeg veksler blikk, skjønner ingenting av mammas sure mine.

"Øy, jeg spurte bare om hun savnet å ha følge?", sier pappa forundret.

Mamma stopper opp et øyeblikk før hun rødmer fra øre til øre og spruter ut i latter. Hun ler og ler til vi forstår mindre og mindre – og vi spør hva i alle dager som er så morsomt..

"Jeg trodde du spurte om hun kanskje savnet å få kølle…"

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg var liten var det spennende å spise en busemann i ny og ne. Det drev jeg med helt til jeg som fireåring ble tatt på fersken av mammas venninne, som forklarte meg at jeg kunne bli blind av å plukke meg i nesa. Hvis jeg i tillegg spiste mannfolka jeg plukket ut, ville jeg få utlagt tarm. Det var definitivt et enkelt valg for meg å legge hobbyen på hylla.

Den dag i dag ser jeg sjeldent eller aldri voksne mennesker som spiser busemenn. Men jeg får stadig øye på menn
som har fingeren plantet langt oppe i det viktige pusteredskap; menn i møtende biler på veien, menn i kø på butikken, menn foran pc-skjermen på jobben.

Jeg takler menn som peller seg i nesa svært dårlig. Å grave etter gull på denne måten gjør meg kvalm. Jeg foretrekker faktisk en stinkende promp eller en saftig rap. Buser gjør meg uvel, buser setter meg rett og slett ut av spill.

En gang var jeg på kino med en skikkelig kjekkas. Filmen var bra, gutten var enda bedre – og alt var i grunnen såre vel. Men så, sittende i mørket på rad 7, hører jeg plutselig den legendariske lyden kun en saftig pipe-buse kan lage. Pipe-busen sperrer både innpust og utpust, derav denne syltynne pipingen. Denne opphopningen i nesekanalen forekommer oftest hos gamle mennesker, men fenomenet er langt fra uvanlig hos den yngre garde. Noen kjenner dem som ventilbuser – et treffende navn forsåvidt.

Men tilbake til kinosalen. Pipelyden kommer uten tvil fra gutten ved min side. Han tar et par kraftige magedrag gjennom nesa, men busen sitter fast og pipingen fortsetter. Jeg håper av hele mitt hjerte at han har litt papir liggende i lomma som han kan snyte seg i – men det var vel i overkant optimistisk.

Jeg sitter helt stille, mens jeg følger med i øyekroken. Og det er da det skjer. Jeg husker det hele som i slow-motion; hånden hans som forlater armlenet, fingeren som strekker seg ut og finner veien opp i et av neseborene. Det grafses et par sekunder før alt topper seg. Gutten har tydligvis funnet ventil-synderen, den fiskes ut og rulles mellom tommel og pekefinger, før den knipses bort.

Det ble ikke flere dater med denne gutten.

Den siste tiden har det vært rolig på busefronten. Helt fram til lørdag i forrige uke. Nærmere bestemt påskeaften. Kjærsten min og jeg måtte ut og handle, akkurat som hundrevis av andre – det var menneskekaos, og snøkaos etter den vanvittige nedbøren som hadde falt de siste 12 timer.

Jeg var sjåfør og følte meg overlykkelig da jeg fant en ledig parkeringsplass utenfor Rema 1000. Vi handlet det vi trengte så fort vi kunne – og kom oss ut i bilen igjen. Jeg skulle akkurat til å vri om nøkkelen i tenninga, da jeg kikket bort på min kjære. Det var da jeg fikk øye på den. Busen. I nesa hans. Det er første gang jeg har sett en buse i nesa på min kjære. Jeg merket jeg ble kald og varm inni meg – det svimlet litt og det suset i ørene.

“Du har noe i nesa“, mumlet jeg.

“Hæ?“, svarte kjærsten og tok seg til snylteskaftet. “Hey! Det er en BUSE!“, ropte han før han åpnet døra og kastet den ut.

Jeg burde vel innsett der og da at jeg var uegnet bak rattet. Men jeg vred om tenninga, rygget ut – og smalt rett inn i en grønn stasjonsvogn.

Jeg hater buser.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lukta kommer sivende.

Jeg kikker på kjæresten min. Irritert fordi han har sluppet ei bønne. Irritert fordi jeg sitter og spiser kveldsmat – og at han åpenbart driter i regelen som sier at matinntak medfører prompeforbud. Lukta blir sterkere. Jeg blir nødt til å legge fra meg brødskiva. Gulosten smaker plutselig fis.

Jeg smeller demonstrativt tallerkenen i stuebordet. Kikker sint på kjæresten mens jeg kjenner maten vokse i munnen. For ei drittlukt!

Men kjæresten ser bare undrende på meg – tror åpenbart han har sluppet en luktfri smyger. Men så ser jeg neseborene hans vibrere:

"Å fytti helsike!", utbryter han plutselig, "Den bønna du har sluppet nå, slår alle rekorder! Også mens du spiser? Herregud da!"

Jeg ser at han snakker sant. Det er ikke han som har sluppet fisen. Og det er i alle fall ikke meg! Da gjenstår bare ett alternativ. Gutten som ligger og sover borte i kroken. Og han er fredet, for den som sover synder jo ikke..?

Det er herlig å være hundeeier. Men noen burde kanskje advart meg om disse stinkbombene – det lukter jo død og fordervelse og fandens oldemor!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mia Kristiansen fra Stavanger så seg nødt til å kontakte NRK Rogaland da hun oppdaget at noen hadde stjålet Mallorcablusen hennes som hang til lufting ut soveromsvinduet i 1.etasje. Tyvene hadde også tatt pysjamasjakken som hang ved siden av – men latt morgenkåpen bli igjen. Tilbake sitter Mia med et matchende skjørt, som også er kjøpt på Mallorca.

"Fy fader, jeg ble så forbanna vettu", sier Fru Kristiansen som de siste ukene har blitt kjendis på internett. Flere rogalendinger leter etter den forsvunnede Mallorcablusen, som ble borte for flere måneder siden. Mia er sikker på at hun er den eneste som har en sånn bluse i hele Rogaland. Hvit, med en lilla rose på venstre side.

Slik hang Mallorcablusen til lufting ut vinduet i 1 etasje, her demonstrert med blusens matchende skjørt:

(Foto:Åse Karin Hansen/NRK)

Til NRK Rogaland sier Fru Kristiansen også at hun har fått mye skryt for skjørtet. – Til og med barna i gaten sier til meg at – "å så fint skjørt du har. Hvor har du kjøpt det?"
Nå mangler jeg blusen som var veldig fin. Jeg liker så godt å pynte meg. Hadde jeg sett blusen igjen på noen, så hadde jeg slått de rett ihjel – med krykken min!

(Foto:Åse Karin Hansen/NRK)

Min oppfordring som blogger er herved: Har du noen som helst kjennskap til tyveriet, kontakt NRK Rogaland. (Du kan selvsagt være anonym) Mallorcablusens forsvinning er enda ikke anmeldt til politiet – derfor går jeg ut ifra at NRK er behjelpelige med videreformidling.

Skulle du mot all formodning sitte på et eksemplar av denne Mallorcablusen som du selv har kjøpt/fått i gave fra Mallorca – vet vi vel nå om en småsint dame som hadde satt veldig pris på en donasjon.

ANBEFALING! Hør det fantastiske intervjuet med Fru Kristiansen her!

ANBEFALING 2! Ønsker du å høre en mulig hit som omhandler Mallorcablusens forsvinning? Helt fabelaktig.

(Bildene tilhører NRK Rogaland)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag kom nyheten om utskiftninger i regjeringen – noe Stoltenberg omtaler som nødvendig etter at de har sittet sammen i to år. Blant dem som i følge VG Nett "fikk fyken", var Karita Bekkemellem.

På direkte spørsmål om hun er bitter, svarer Karita at det politiske livet "er sånn noen ganger", og at det ikke går an å være bitter etter å ha sittet som statsråd i to perioder.

Men så kommer dette som gjør at jeg er spent på VG Netts fortsettelse. De melder nemlig om at Karita torsdag kveld skulle hjem og slappe av etter den hektiske dagen – og som Frøken Bekkemellem uttaler: "kose meg med mannen min". Jaså VG Nett – så fortsettelse følger?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Pappa’n min er god til mye rart. Han kan faktisk det meste, og den siste tiden har han vist at han er dreven på netthandling også. Ja, for som fatter’n sier; på nettet kan man komme over de beste kupp!

Og akkurat det gjorde han for et par uker siden. Han fikk tak i 10 t-skjorter for 100 kroner! "Det blir fine julegaver, det!", strålte fatter’n – mens jeg i mitt stille sinn tenkte at der røyk pulsklokka jeg så sårt ønsket meg til jul i år.

Noen dager senere hadde de ti julegavene ankommet posthuset, og pappa hentet esken i samme slengen som han skulle besøke sin mor, altså min farmor. Farmor er 85 år gammel, sprek til beins – og klar som et egg i hodet. Nysgjerrig som han er, fatter’n, måtte selvsagt skjortene beskues med en gang, og ble åpnet på kjøkkenet til Farmor.

Et par timer senere kom pappa hjem, og jeg ble utrolig lettet over at han viste meg samtlige av t-skjortene. Det kunne bare bety èn ting; at jeg ikke kom til å bli en av de fargesprakende t-skjortenes nye eier 24. desember… Det var bare en liten ting. Det manglet da vitterlig èn? Oh no… Han hadde lurt unna èn – og bare vist fram ni stykker… Herlig.

"Hvor er den siste da?", spurte jeg.

"Hva mener du?", sa fatter’n.

"Du sa du hadde bestilt 10 t-skjorter, her har du 9, hvor er den siste?", fortsatte jeg, vel vitende om at jeg hadde avslørt ham.

"Åja – nei, Farmor syns den grønne var så fin, så hun fikk den".

Skulle jeg tro på ham? Vel, det kunne i grunnen være det samme. Det er fortsatt lenge til jul.

I går skulle jeg besøke Farmor, døra var låst – så jeg ringte på. Det tok litt tid, så hørte jeg noen romstere innenfor, låsen ble vridd om og døren åpnet. Ut stakk hodet til Farmor; "Neimen, hei! Er det deg da?" Farmor vinket meg inn, og det var da jeg så det. Hun hadde på seg en grønn t-skjorte! Men i huleste… Hva var det bilde av? En skateboard-rampe..? Med underskriften: BEST PIPE.

Jeg fniste høyt; "Oi, sprek t-skjorte Farmor!"

"Ja!", svarte min gamle farmor, "er den ikke lekker? Jeg har nettopp vært på trimmen, og det var den perfekte t-skjorten å mosjonere i altså. Jeg fikk den av faren din!"

Det er ikke før hun snur seg at jeg bryter fullstendig ut i latter. For der står påskriften med store, røde bokstaver:

Det føles deilig å ha en Farmor som har tatt sitt standpunkt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja så sannelig har jeg blitt mamma! Jeg ble mor på selveste 17 mai uten å være klar over det selv faktisk. Sånt skjer visst fra tid til annen… Nå var det heldigvis ikke jeg som fødte, hadde det kommet en firbent, hvit og brun Cavalier-pelsdott ut av meg på fødestua, tror jeg flere enn meg hadde hevet et øyebryn.

Teo heter min lille kosegutt, og han var 3 uker da jeg traff ham første gang:

Det var nesten uutholdelig å måtte vente fem uker til, før jeg kunne hente ham hjem for alltid… Dagene sneglet seg avgårde, og oppdretter sendte jevnlig bilder så jeg kunne følge med i utviklingen:

Men så endelig var dagen kommet – fredag den 13 juli skulle Teoball få komme hjem til sin stolte mor! De første dagene lå jeg på madrass ved siden av buret hans i stua, men det var såklart mest deilig å ligge på puta framfor i buret:

Han var så liten! Og veldig rolig og snill. Det hendte innimellom at han ville leke drep-joggebuksa klokka fem om morran, men det varte heldigvis ikke så lenge av gangen. Men så utrolig kosete… Kroppsvarme var det beste i verden, og å sove heeelt inntil likte både Teo og jeg kjempegodt:

Det spiller egentlig ingen rolle om kroppsvarmen kommer fra en arm eller et fang – en solrik dag på verandaen var det en som ville kose, og da var det bare å ta seg til rette:

Så begynte potene å vokse… Et par uker gikk lille Teo bare under navnet Store-Pot – sjekk de forlabbene!

Om en ukes tid er lille Basse fem måneder, og han begynner å bli stor gutt. Vi går tur hver dag nå, og det er bestandig noen som må hilse på. For et par dager siden traff vi en barnehageklasse som stimlet rundt lille basse så han ble helt skjelven. Da måtte vi lage køsystem, sånn at alle 26 barna fikk klappe èn og èn. Lille Teo satt på fanget mitt, tålmodig og rolig – mens klisne ketchup-barnehender rusket i pelsen hans. Etterpå fikk han løpe fra seg, og jeg tror ikke han har fått varige mèn…

Teo er min første hund. Jeg har ønsket meg en hele livet – endelig har mammas beskjed "Du kan få hund når du bor for deg selv!" gått i oppfyllelse. Og han beriker livet mitt på en måte jeg ikke trodde var mulig. Om jeg er ute i fire timer eller to minutter – er det full logrefest når jeg kommer inn igjen. At lille Basse er en rævdilter er det ingen tvil om, om jeg skal dusje eller tisse må Basse være med. Da setter han seg i en krok på badet og venter til jeg er ferdig.

Og akkurat nå? Nå sitter jeg med laptopen i fanget i sofaen – og det er det en som liker dårlig…

Sånn sitter Teo helt til han får klarsignal. Da spretter han opp på fanget, og av erfaring vet han at det ikke tar særlig lang tid før det signalet kommer. Hadde du klart å ha de øynene der på deg lenge, kanskje?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende